Da er taket isolert og plastet

Vi kom ikke inn til jul som mange har som mål. Vi har ikke hatt det målet. Men nå er bygget ferdig isolert. Det vil si veggene var ferdige etter at de var murt opp. Taket ha stått igjen. Men før julefreden senket seg over Sandli bygg kom den siste plasten på plass under isolasjonen i taket, og varmen kunne settes på inne. Luftørkere har stått og gått en god tid og bygget begynner å tørke innvendig. Nå er det bare å glede seg til at flere ting blir ferdige inne. Alle innvendige vegger skal pusses. Det blir noen kvadratmeter for mureren.

Vinduene er på plass

Endelig ser huset ut til å være tett. Vinduene er på plass og avfuktere er i gang med fjerne fuktigheten inne. Bygget et endelig tettet. Men helt enkelt er aldri noe. Heldigvis kom vinduene forrige fredag. Lørdag sto fabrikken i Moi som hadde laget de, under vann. Mandag oppdaget vi at leveransen var feil. Tre av fire vinduer mot vest i annen etasje var for lave. Når fabrikken som kan lage de om igjen kan levere erstatning til påske, må man finne løsninger. Vi må benytte de vinduene som er levert feil, og håpe at vi på en eller annen måte får et nytt fjerde vindu som er like høyt som de øvrige som står i samme rekke i annen etasje. Det tror vi ordner seg.
Vi venter på at det skal fylles rundt muren mot veien. Nå ihvertfall elektrikeren funnet alle boksene til lyset som ble gjemt inne i betongen når muren ble støpt. Det er bare å ta av seg hatten for at det gikk som smurt.

Luftig, svart fredag

Samtidig som alle butikker med respekt for seg selv hadde et tilbud på varer til dobbel pris etter et godt amerikansk konsept, var det en svart dag i byggebransjen også. En eller annen hadde skrudd på vifta natt til i dag slik at det blåste etter det indre østfoldinger kaller storm, mens alle andre benevner som bris. Uansett klassifisering var det mer enn nok til at pappen på taket mot vest lå som et skjørt over det som skal bli terrasse etterhvert. I løpet av dagen var pappen på plass igjen og konserverer nå en mengde fukt. Vi gleder oss til at vinduene kommer og bygget kan bli tett.

Vi er i ferd med å få tak over huet

Vinteren rakk å komme før det siste av taket kom på plass. Det gjør arbeidsplassen for snekkerne mindre trivelig enn om det hadde vært sommer og varmt. Men vi er i ferd med å få tak over huet før vinteren for alvor setter inn. Så skal jeg, som er vant til at tak er 2 meter og 40 centimeter over mitt hode hele tiden, venne meg til at det er er 1.90 på det laveste og 3 og en halv meter på det høyeste under taket i stue og kjøkken. Foreløpig er det litt vanskelig. Det vekker en litt sånn institusjonsfølelse hos meg når jeg kommer inn. Men jeg venner meg nok til det. Og nå er det ingen vei tilbake. Huset i Lihammeren får nye eiere. Kontrakt kom på plass denne uka. Nå venter vi i spenning på at vinduene skal komme. Da er huset tett. Da kan arbeidet inne komme i gang. Utvendig må vi nok ha hjelp av vårsola før det skjer mye mer.

Da var muren på plass

Da var muren støpt og forskalingen revet. Denne skal holde massene på den lille skrånende tomta i Solbakkveien på plass. Utvendig forskaling er gjort med fire toms bord for å ligne mest mulig på gamle murer i området. Det går fremover med selve bygget også. Taket begynner å komme på plass. Det er lagt plater og papp på deler av taket, og overbyggene over uteområdene er påbegynt. Det er bare å innrømme at det er spennende å se hvordan virkeligheten stemmer med det vi så på tegningene.

Tak og murer kommer på plass

Det skjer ting på byggeplassen om dagen. Taksperrer er kommet på plass og gutta som skal sett opp muren mot Solbakkveien er godt i gang. Fort Nox sa naboen her om dagen, og spurte om hvor høy den muren ble. Jeg svarte i full fart fire og en halv meter med piggtråd på toppen og hun gikk videre. Men slik blir det ikke. Denne muren mot Solbakkveien blir en meter høy og har ingen annen hensikt enn å holde massene mot veien på plass. Det vi kan glede beboerne i Solbakkveien med er at vi har tenkt å sette lys i den for å kompensere for manglende gatelys i veien. Man kan jo undre litt når man tror man flytter til sentrum og så er veien aldeles fri for gatelys. Når taket nå kommer på plass så er det godt mulig å se at ting bli slik tegningene til arkitekt Morten Andersen blir virkelighet. Dette har vært en spennende prosess, og jeg tror jeg skal vie et eget kapittel til den prosessen.

Endelig begynner taket å komme på plass

I dag var det spennende å komme hjem. Må alltid en tur nedom byggeplassen for å se om det skjer noe. Nå har det gått flere dager uten store fremskritt. Elektrikerne har jobbet jevnt og trutt inne og forskalingsnekkeren er på gang gang med sålen til muren som skal opp mot veien, men selve bygningskroppen har det ikke skjedd så mye med før i dag. Nå er deler av takkonstruksjonen og den bærende konstruksjonen mot vest kommet på plass. Det er morsomt. Nå blir det snart mulig å se byggets fasong, og ikke minst se om det stemmer med våre forventninger til hvordan dette skal bli.

Ble en tur på bygg reis deg

Ble en tur på messen Bygg Reis deg på Lillestrøm denne helgen. Jakten på innredninger og trapp ga imidlertid et skuffende resultat. Vi hadde nok tatt litt feil av messens innretning. Da vi var der, var fokuset på firmaer og ikke oss vanlige forbrukere. Så vi reiste vel fra messa stort sett like kloke som da vi kom, bortsett fra at vi fikk se enkelte løsninger. Det er nok bare å fortsette å behandle Ikea-angsten. Det er nok der vi ender hva innredninger angår. Men trapp er fortsatt uløst. Et dansk firma på messen viste spennende løsninger vil passe inn i vårt konsept. Vi får se om det finnes flere leverandører.

Vi venter på å få tak over hodet

Har vært litt dårlig med oppdateringer her på en stund. Det skyldes flere ting. En ting er at vi venter nå på at takkonstruksjonen skal komme på bygget. I tillegg stjeler jobben litt for mye tid. Det jeg på en måte ikke hadde tenkt så mye over var elgjaktens betydning. Dette dyret som jeg bare er redd for skal lande på mitt bilpanser, er det noen som mener de må jakte på. Blant de er både arkitekt og entreprenør. Det er klart at da havner vi vanlige arbeidende mennesker som synes det er greit at dyra får leve, litt på vent. Og slik har det nok vært på byggeplassen. De som må ha et svar for å komme videre har måttet skrike ut i skogen og håpe på kontakt med elgjegere på pause, i den grad de tar det. Men uansett ser det nå klart ut til at taket kan komme. Eva og jeg har nok med å tenke på hva de som bygger kommer til å spørre om neste gang. Vi er ganske sikre på at det nå dreier seg om fargen på bygget, og har forberedt oss så godt vi kan. Vi har tilgang på hele fargespekteret så det gjelder bare å bestemme om de mørkeblå vinduene skal ha selskap med Senterpartigrønt, noe lyseblått, rosa eller kanskje hvitt. Trolig mer det siste i en hvit-grå varm nyanse uten politisk slagside. Jeg blir ihvertfall ikke inspirert av neonfargene jeg så på Reperbanen i starten av denne uken da jobben brakte meg til Hamburg. Jeg har funnet fram et par bilder. Det  tatt for omkring et år siden, det andre tatt for omkring et år siden. Litt utvikling har det vært.

Ørje er et vakkert sted

Ikke rart vi vil bygge og bo på Ørje med stedets mange idyller. Som her i går kveld hvor kveldshimmelen farger de fint beliggende boligene i Neset rosa.

Det er høst i fjellet

I helgen ble det tid til en liten runde opp i fjellheimen. Den var kledd i sitt vakreste høstskrud. Klikker du på linken oppe til høyre på siden som heter bilder finner du noen flere bilder.

Snart klart til å legge på taket

Bygget er nå nesten murt opp. Det mangler litt på den lave delen foreløpig. Men det er straks klar for å starte på takkonstruksjonen som også innbefatter vindusområdet mot vest i annen etasje. Nå ser bygget fryktelig høyt ut, men vi regner med at taket kommer til å gjøre sitt. I forgrunnen er det gravd ferdig til forstøtningsmuren som skal opp mot Solbakkveien. I dag har vi endelig fått bestemt fargene på vinduene. Det måtte en runde til lakkereren til for å få en skikkelig prøve av fargen. Det er spennende å se noen utføre det arkitekten og vi har tenkt skal komme på stedet.

Denne uka har vi hatt vaskehjelp

Denne uka har vi hatt vaskehjelp. Ho Petra har vært på besøkt og spylt alt og alle som har vært på byggeplassen. I slutten av uka var det det så ille at murerne måtte finne andre ting å gjøre. Bare gravemaskinføreren holdt stand, men måtte gi opp å fylle inntil veggen øst for huset og i stedet starte med gravearbeidene til fundamentene til forstøtningsmuren som kommer mot Solbakkveien. Det er det dere ser i forgrunnen på bildet. Vi får stadig nye ting på bordet og forholde oss til. Igjen er det store spørsmålet hvor prosjektet skal stoppes i denne omgang. Skal vi bygge flere murer med en gang eller skal vi vente. Ikke lett å bestemme seg.

En pendlers hverdag

Du våkner en fredag morgen og tar en titt på telefonen. 21 88 melder om ... Det holder å se 21 88. Da vet du at det er trøbbel i boksen for de som kjører på skinner. Du vet at det gjelder din strekning fordi du har meldt deg på varsling på bare den strekningen. Finnes det noen bedre måte å si god dag på til en pendler? Det er i hvertfall NSBs hilsen til deg om at nå venter en av de dagene da det kommer til å ta tid å komme dit du vil.

Idag våknet jeg til en slik morgenhilsen fra NSB. Finnes det da noe bedre enn å se på meldingen å kunne si at det tar jeg full fart og driter i fordi i dag har jeg hjemmekontor. Du får liksom følelsen av å ha lurt NSB fra å skuffe noen. Det er utrolig deilig å snu en negativ morgenhilsen fra NSB til en hyggelig frokost med aviser (i papir) før arbeidsdagen tar til. Hjemmekontor hvor jeg har spart flere surrete timer kastet bort på offentlig transport. 

Så glemte jeg helt bort da, at mitt hjemmekontor er plassert på en av de steder Erna Solberg helst vil glemme. Ikke finnes det skinner her så noe tog får vi vel neppe se på Ørje. Bortsett fra skolebusser er det vel snaut med den typen transport også, men i boligfeltet jeg holder til er vi godt forsynt med fiber som muliggjør hjemmekontor for en pendler.

Godt i gang med arbeidsøkten, i det Petra er i ferd med å slutte å dusje oss, blir alt svart.  Uten tvil strømmen gikk. Etter fem minutter tikker meldingen inn fra Hafslund. Strømstans - Hammerveien 9. Akkurat som jeg ikke har oppdaget det. Alt ble jo svart. Men for all del Hafslund må jo varsle for å rettferdiggjøre sitt dyrekjøpte varslingssystem. Det er jo ikke sikkert jeg hadde hjemmekontor og da hadde jeg jo ikke visst at strømmen var borte. Da hadde det jo vært nyttig å vite det.

Tenker litt over dagens start med et par meldinger på telefonen. Hva har de felles? Trolig trenger jeg dem, men de trenger ikke nødvendigvis meg. Jeg tenker kan jeg velge andre tjenere. NEI. Altså de bestemmer om jeg skal komme fram til jobb., og om min PC skal ha strøm. Er vi glade i arrogante monopolister?

Naturskjønne omgivelser

Det er vakkert langs Haldenvassdraget. Morgentåke før sola har kommet helt opp. Dette bildet et tatt mot Moseby ved Rødenessjøen. Gården ligger fortsatt innhyllet i tåka i bakgrunnen.

Så støper vi litt igjen

I dag har gutta på byggeplassen støpt fast elementene som utgjøre etasjeskillet. De har også støpt mellom elementene. Nå er det klar for å bygge annen etasje på den delen av bygget som krever det. Vi har vært i et par byggemøter i dag. Det første med entreprenør og arkitekt. Lite å diskutere egentlig, bortsett fra at undertegnede stadig får nye ideer til hva som kunne vært kult. Nå blir vinduet i nordvest i annen etasje en dør i stedet. Utenfor den døren befinner eiendommens fineste utsikt seg. Kanskje det kommer et veranda, eller altan eller hva det nå enn heter utenfor den døren. Er døren der finnes det muligheter. Og slik går det. Jo, mer vi bygger jo flere muligheter. Men jeg har ikke nevnt alle mulighetene for banken ennå. Det tror jeg jeg venter litt med, tror liksom vi sparer det litt som en overraskelse.
Det andre møtet var om å se lyset både inne og ute. Det som er litt rart med alle som skal gjøre noe med dette huset er at de spør hva vi har tenkt, akkurat som vi har tenkt på alt mulig. Det har vi jo ikke, men vi må venne oss til å tenke litt da. Når Stig driver å støper så lurer elektrikeren på hva slags lys vi skal ha inne. Da er det godt vi har alliert oss med Jens Gunneng som kan alt av moderne belysning. Han har dessverre vært utsatt for en motorsykkelulykke som rammet benet, men det gikk ikke utover det verbale. Han forteller det som er nødvendig om Led-lys meg her og kanskje også der, og stiller opp og hjelper oss med også å få på plass belysningsdetaljene. Vi er svært glade for å få hans hjelp i denne jungelen av produkter. Der vi bor er vi vant med å bytte lyspærer nå og da. Dit vi kommer skal vi bytte stripa, altså LED-lys-stripa. Hvis vi må det i vår levetid, mener Jens det er en reklamasjon. Det er musikk i mine ører, selv om jeg godt kunne tenkt meg å lære å bytte en LED-lystripe også.

Da var dekket på plass

I dag kom dekket mellom første og annen etasje på plass i den delen av bygget som blir på to etasjer. I løpet av noen formiddagstimer ble elementene fra Danmark kyndig løftet på plass og jeg kunne for første gang ta en test på utsikten fra annen etasje. Ja, du leste riktig, annen etasje skal vi ha vi som skulle ha alt på en flate. Vel, det er ikke så alvorlig, så lenge vi klarer å krype opp trappen kommer vi til å bruke annen etasje, etterpå får vi nøye oss med geriatrisk avdeling i første hvor vi får alt vi trenger.
Litt rart forresten å tenke på at forrige gang vi bygget for 35 års siden snart, kjøpte vi et ferdighus. Det eneste som kom ferdig den gangen var taksperrene. Nå blir selv et hus som det neppe finnes maken til, oppført av mer og mer prefabrikkerte bestanddeler som dekke-elementer og andre konstruksjoner som elementer over vinduer og selvsagt taksperrer.
Forrige gang vi bygde var egeninnsatsen stor. Nå består den den stort sett av å forstyrre den som jobber en gang i blant. Strengere krav og nødvendigheten av utstyr gjør det nærmest utenkelig å ta del i byggingen. Egeninnsatsen kommer til å begrense til å skyve en eller annen kost bortover og ergre seg over dårlige monteringsanvisninger og manglende skruer på flatpakka innredning. Ikke nødvendigvis fordi produsenten har gjort en dårlig jobb, men fordi jeg er norges dårligste på bruksanvisninger.

Kveldsstemning fra Ørje

Turistene har forlatt området ved slusene. Høstmørket trenger seg på, men like fullt er området ved Ørje sluser en idyll selv lenge etter at sola har gått ned.

Innerveggene kommer opp

Siste uka har deleveggene kommet opp. Det begynner å bli mulig å få et innblikk i hvordan det vi har sett på tegningene blir i virkeligheten. Fortsatt er følelsen der av at huset blir lite. Det vet vi forsåvidt. Det skal ikke bli noe stort hus. Men fortsatt er himmelen tak. Men i løpet av uka kommer etasjeskillet på en del av bygningen på plass. Det blir spennende.

Høstmorgen

I dag var det en skikkelig høstmorgen. Fem pluss i Hærland og tåka hang rung og lenge over Haldenvassdraget. Men i Hærland tittet sola fram og fikk morgentåka til lette. Heldigvis var kameraet med på en tidlig tur til Mysen og det ble stopp ved Lundebyvannet hvor dette bildet ble tatt. Det ligger flere bilder fra samme sted hvis du klikker på linken til høyre som heter BILDER.

Bygget ser så lite ut

Bygget så så stort ut på tegningen, men helt siden det ble staket ut i terrenget har det vært lite. Nå stiger det i været og inne mellom veggene står flere paller med blokker og gjør at det ser enda mindre ut. Nå er bakkanten på huset oppe i den høyden det skal ha før etasjeskillet kan legges på. Vi fikk en gledelig nyhet her om dagen om at elementene som var lovet ferdig i slutten av september er ferdige til levering. Det betyr at byggingen kan fortsette uten et forventet opphold.

En morgen på Ørje kan være vakker

Med slike morgener som den vi hadde i dag er kanskje ikke rart vi ønsker bo resten av våre liv på Ørje. Det er sikker mange andre steder som byr på lignende kvaliteter, men for oss er vassdragene viktige. Det gjelder bare å komme seg opp med sola om dagen.

Bygget vokser i høyden

Det er vel forsåvidt ikke så mye å fortelle, men bygget begynner å bli høyere. Runde på runde med tunge blokker kommer på plass, og vi må hele tiden ta nye beslutninger. Hvilken puss skal vi bruke inne, hvilken farge skal det være ute og hvilken farge skal det være på vinduene? Høres enkelt ut, men det er det ikke.

Da var dekket støpt

En hel uke arbeid og tenking med å få rør og ledningsføringer på riktig plass ble skjult mandag. Da ble nemlig dekket støpt. Sommervarmen krevde vanning av det nysøpte dekket utover dagen mandag. Nå er det det klart for å mure opp huset.

Mandag støper de dekke

Det har vært hektisk aktivitet langt inn i helgen med å få på plass de siste trekkerør før de støper dekke på mandag.

Blir nesten litt smigret når jeg kommer ned i Solbakkveien om dagen. Føler meg nesten litt populær. Har ikke før kommet ut av bilen før flere spør: Du hva har du tenkt her? Ærlig som jeg er må jeg si at jeg har ikke tenkt noe særlig, og skuffelsen er ikke til å ta feil av når murer, elektriker eller andre må forklare meg i detalj hva spørsmålet gjelder. Skal jeg være helt ærlig så tenkte jeg vel at når jeg satte dette bygget bort, skulle jeg bare stikke innom å titte på hva det er de får til.
Jeg har de siste par ukene forstått at det er ikke slik det foregår. Det oppstår en og annen uavklart situasjon når Eva og mine ønsker har gått gjennom arkitektens hode ned på et papir som gir håndverkene beskjed om hvordan de skal forme det vi har tenkt. Men for en som bygde forrige gang for over 30 år siden er det klart at læringskurven er bratt. Tec 10 har jeg jo etterhvert forstått er alle byggherrers bibel, og selv om jeg har hørt mye U-verdier, kuldebruer og masse annet føler jeg meg langt fra klar til konfirmasjon på området. Jeg forsøker å svare etter beste evne og tenker i mange timer etterpå hvor mye kostet det svaret eller blir den ledningen på aldeles feil plass nå. Men nå er det snart for sent å tenke på hva som skulle vært nedi dekket. Mandag støper de.

Det blir litt trangt i Solbakkveien om dagen

Det blir litt trangt i Solbakkveien innimellom. Er jo ikke akkurat Champs Elysees vi snakker om, men en av Ørjes minste og mest glemte gatestubber. I dag var en slik dag. Entreprenøren var der med sine folk og deres gravemaskin og traktor, og elektrikere var samtidig på plass. Når det ser slik ut, er det mest naturlige at postbilen kommer motsatt vei av der alle maskiner blokkerer veien. Men ingen sure miner hos postbudet av den grunn. Tvert i mot. Hun oppdager sin sønn på jobb på byggeplassen og det vanker is til hele gjengen før postombringeroppgaven fortsetter, dog med en omvei. Posten kommer uansett frem. Vi føler med våre naboer som opplever at vi snur et hyggelig nabolag på hodet med veiblokkader og støy som hører en byggeplass til. Vi takker for alles tålmodighet.

Nå står avgjørelsene i kø

Det drar seg mot støping av dekke. Morsomt å følge med. Tror ikke vi kommer til å fryse på bena her. Først 25 cm isopor, så radonduk. Kan jo lure på hvorfor vi skal legge radonduk på et sted uten radon. Men slik er det jo, forskrifter er sentrale og fordi noen dessverre bygger på grunn med radon i skal alle legge det. Det er ikke bare der kravene er endret fra forrige gang vi bygde hus og lå på fjellet med tannbørste og fjernet jord.
Det er imidlertid ikke bare morsomt for nå skal det tenkes gjennom hvor hver minste detalj skal være. Hvor skal den vasken stå og hvor skal den lampa være når dette blir hus. For rørene og ledningene skal nå ned i dekket før det støpes i neste uke. Da er det ingen vei tilbake og mulighet for å gjøre endringer. Det vi gjør nå er det vi skal leve med av bygningsmessige avgjørelser resten av livet.

Da er murerne i gang

Da har Sandli Bygg kommet i gang. De første blokkenene er på plass.

Tilbake fra høydeopphold

Har vært litt stille fra oss en stund. Årsaken er at vi har vært på høydeopphold. Har forstått at det er viktig med slike opphold foran en ny sesong. For min del gjelder det ikke aktiviteter som kommer til å skape noen form for idrettskader, det er kroppen min fri for, men likevel.
Høydeoppholdet hadde et praktisk formål som vanlig. Maling av vinduer og vindskier. Det hadde vi beis-camp på hytta. Trodde i utgangspunktet at Eva og jeg skulle være der alene, men der bommet jeg stygt. Der var vi alene. Vi hadde selskap av flere millioner mygg og knott. Så fort jeg fant fram beisekosten vrimlet det rundt meg, jeg tror aldri kroppen min har vært mer populær. Stående i stigen, med beis-spannet i ene hånda og kosten i andre oppdaget jeg fort at det var svært lite våpen tilgjengelig for å behandle innpåslitne kryp uten at det ville skape en liten katastrofe av et eller annet slag. Det var bare å la seg bli spist.
Nå er vi tilbake på flatlandet. Dette bildet tok jeg fra Nordre Fort i dag. Etter planen skal byggingen starte i dag.

Jeg skal kurere Ikea-skrekken

Vi har forskjellige forbier. Noen har flyskrekk, andre har vannskrekk. Jeg er livredd for store blå-gule butikker. Jeg har rett og slett Ikea-skrekk. Men jeg forstår at byggeprosessen krever at jeg må gjøre noe med det. I dag startet første runde med tilvenning. Jeg foreslo: Vi reiser på Ikea. Vi skal ikke kjøpe noe, bare se. Noe som trolig er helt umulig.
Angsten skriver seg tilbake fra 70-tallet da det som skulle være et besøk, ble til fire eller noe, for at en kollega skulle få et helt kjøkken-møblement. Det var den gang en pose skruer gikk til fem forskjellige produkter minst, og fant du bordplata på lageret etter mye om og men, så manglet ihvertfall et ben og du ble nødt til å ta en ny tur.
Mangler-en-skrue-i posen-angsten smyger seg på så fort du kommer gjennom inngangsdøren og den lukker seg bak deg. Da vet du at det er omkring 1.5 kilometer til neste gang du kommer ut i frisk luft. Du får liksom en samfølelse med en varetektsinnsatt. Han vet heller ikke hva som møter ham eller hvor lenge han skal være der, ikke er serveringen spesielt mye bedre heller.
Det er ingenting jeg hater mer enn Ikea-prinsippet om at et hver menneske som slipper inn, ikke slipper ut før han eller hun har vært forbi samtlige av varehusets produkter. Overalt fristes du til å putte noe du ikke trenger opp i handlevogna, og som må ligge lagret et sted hjemme fordi det tar et år før du har samvittighet til å kaste det. Det eneste positive med Ikea er at det ikke er en selger på hvert hjørne som prakker på deg produktene. Skal du ha hjelp i den butikken må du stå i kø hvis du finner køen.
Vi skilte oss nok litt ut. Vi var de eneste som ikke hadde en stor vogn å lene kroppen til. Jeg var jo tross alt der bare på tilvenning. Jeg skulle bare venne meg til å se og finne noe vi kanskje kan komme til å trenge. Jeg frykter det verste. Eva trøster meg med at vi kan bestille greiene hjem til Ørje så jeg slipper å stå på det utrivelige lageret å plukke varer som ligger i hyller som langt fra er tilpasset min kroppshøyde. Men jeg vet hva som venter. Jeg må til å lese bruksanvisninger også for ikke å komme i den forsmedelig situasjonen å få kommentaren: Men det var ikke der den skulle sitte. Jeg kjenner at denne tilvenning må bli kort. Men oppgaven i dag ble løst. Jeg kom ut uten anfall og varer.

Byggegropa nærmer seg klar

Etter utsjakting av mange kubikkmeter masse og tilbakefylling av pukk, nærmer det seg muligheter for å kunne starte bygging i Solbakkveien 11. Det er litt rart at huset så veldig lite ut da stakene for hvor det kommer sto på plenen. Nå ser alt plutselig digert ut. Det ser ut som huset tar det meste av tomta. Men det krymper nok igjen når veggene begynner å komme på plass. Men det er helt klart at mye plenklipping blir det ikke her når det en gang står ferdig, og det har heller ikke vært meningen.

"Kystleden" på Ørje

Ørje har fått sin egen "kystled". Den utforsket vi i dag. Det er opparbeidet og merket en meget fin tursti rundt hele Mosebyneset. Hele løypa målte vi til omkring fem kilometer med start for turen i Ørje sentrum. Vi koblet oss på stien ved den nye brygga til boligfeltet i Mosebyneset og fulgte blåmerkingen nordover mot Sauelaua. Her finnes det fine badestrender i Rødenessjøen bare et steinkast fra boligfeltet. Stien går videre nordover mot Ystrudbråten hvor en av de fineste strendene i Rødenessjøen befinner seg. Derfra styrer du på flotte stier opp til Lagunen syd i Mosebyvika før stien tar inn i skogen og går i flott skogsterreng ned til parkeringsplassen ved innkjøringen til boligfeltet. En utrolig fin rund helt inntil Ørje sentrum og den går i tidvis meget idylliske omgivelser.

Stranda ved Ysterudbråten

En selvbyggerbåre blir til

Det endte som jeg fryktet. Jeg kunne ikke få kjøpt bare et dekk til trillebåren, men et helt hjul. Det passet selvsagt ikke uten at jeg måtte bygge om akslingen og alt på den gamle var rustet fast så jeg endte opp med en spiller ny trillebår bare fordi jeg punkterte. Jeg er virkelig imponert over miljøprofilen til de som produserer og selger.
For meg var det selvsagt å velge en ny selvbyggerbåre. Denne gang fra Fiskars. Jeg trodde de lagde sløye kjøkkenkniver med oransje skaft jeg.
Nå først skjønner jeg at jeg har tatt feil i over 35 år. Jeg trodde selvbyggerbåren het det fordi det var de som bygde selv som kjøpte de og trillet betong og annet i de. Men slik er det ikke. Ihvertfall ikke bare. Jeg tror den heter det fordi du nå også må bygge trillebåren selv. Å komme hvem med en nyinnkjøpt trillebår er like traurig som å komme hjem fra Ikea med en hvilken som helst flatpakke. Gjenstridig krympeplast må forseres og plutselig er det deler og skruer overalt og en bruksanvisning like forståelig som Bibelen på hebraisk.
Men en selvbygget båre ble det. Så nå kan jeg smykke med tittelen fører av selvbyggerbåren. Noe førerbevis fulgte ikke med og neimen og den gikk særlig fortere enn den gamle gamle heller.

Sprekkeferdig medhjelper

Vi har jo bygget hus før så utstyret mangler ikke. Problemet er nok at det er nesten 35 år siden sist. I dag skulle noen gresstuster fra tomta i Solbakkveien til Lihammeren og hva var mer naturlig enn å sette den 35 år gamle selvbyggerbåren i tjeneste. Selvsagt var det ikke noe luft i hjulet da jeg tok den stående ute hvor den mer eller mindre har stått de siste årene. Noen årlige servicer har den ikke vært belemret med, men dekket har stått kaldt i snøen om vinteren. Nå har jeg ikke ført noen servicehefte heller, men jeg husker bestemt at jeg byttet dekk på den for noen år siden.  Med tanke på at dekket kanskje ikke tålte all verden var jeg forsiktig med å pumpe det for hardt. Det gikk fint. Jeg fikk trillet av en personbiltilhenger og kom til andre lasset, da bråstoppet det. Dekket revnet på langs og jeg ventet bare på den store smellen, som ikke kom takket være min beskjedne pumping.
Det er utrolig hvor lite ting tåler nå for tiden. Et par tiår ute ved veggen og så gir det bare opp. Antagelig har garantien gått ut også. Spiller ingen rolle heller forresten for Eva sier vi ikke har kvitteringer som er over 10 år gamle. Det er nok bare å gi seg i vei til butikken i morgen og se om de fortsatt selger trillebårer i løse deler. Antagelig må jeg kjøpe en helt ny for å få et dekk. Synd hvis det skulle være tilfelle. Jeg vet ikke hvor mange murerpils den båra har sett opp gjennom årene i forskjellige dugnadslag.

En gammel trofast Ørje-sliter har vært i jobb

Min far trengte til fyllmasse til hullet som blir etter tanken for fossilt brensel når den fases ut om kort tid. Da stilte jeg som sjåfør på hans velholdte gamle kjøretøy, en Massey Ferguson 135 fra en eller annen gang på 60-tallet. Bak den en av de gjenlevende eksemplarene av en tilhenger produsert på Ørje på brødrene Olsens Vognfabrikk omtrent fra samme tid. Begge deler sto i stil til føreren aldersmessig, men i grell kontrast til Sandlis monstertraktor. Anders som graver smilt lurt da jeg kom, og han lurte veldig på hvor mye jeg ville laste. Hadde tenkt mye på det selv for jeg har sett hvordan det går i oppoverbakken når hengeren veier mer enn traktoren. Da tar hengeren over styringen, og jeg klarte ikke helt å se for meg at det ville være noe hyggelig med min fars trofaste tjener stående inne i hagen til hos Uttersrud. Denne maskinen river ikke akkurat løs hjulene på asfalten og den mest merkbare effekten under oppbremsing er en pipelyd, så jeg valgte et beskjedent lass. Nå har ikke min far bare en Olse-henger som  vi sier på Ørje. Han har en som er enda eldre med frontmotert tippsylinder med vaier også den ble luftet med lass på i dag. Litt morsomt å tenke på at det ar min fars onkel og søskenbarn som produserte disse tilhengerne i sin tid.

På jakt etter den skjulte infrastrukturen

Bilde av kabelen som er verdt flere titusener kroner

Må nok innrømme at jeg ikke helt forsto at det å komme med nytt hus i et etablert boligområde, skulle by på noen særlige utfordringer. Men det kan det fort gjøre. Det er langt fra like enkelt som å komme til ferdig vei, vann og kloakk som det heter i tomteannonsene. Vi visste vi måtte grave til kloakk. Vi visste at det ikke fantes adskilte ledninger for overvann og kloakk. Vannledning lå det på tomta, men vi fant ikke krana. Strøm hadde vi ikke peiling på hvor vi skulle hente, men den tid den sorg.
Det med vannet har sin helt egen historie. En dag i vår når jeg skulle klippe plenen kom fruen i nabohuset og lurte på om jeg hadde sett alt vannet som samlet seg i hjørnet på tomta. Det hadde jeg selvsagt ikke, men kunne fort fastslå at det var bløtt. Tenkte litt over det mens jeg klippet. Sparket litt i gresset og foten traff plutselig noe hardt. Der sto det en blikkboks opp ned. Jeg trakk opp boksen og under der fant jeg en kran, og rundt den var det skikkelig bløtt. Prøvde meg med vakttelefonen til kommunens vann og avløp på en lørdag. Hyggelige folk kom med en gang og slo fast at dette var mitt problem. Mitt forsøk om å antyde at det kunne ligge en kommunal ledning der ble avvist. Da var det en ting å gjøre. Ringe en graver. Han kom og gravde opp og traff på en 63 mm ledning, hvilket betyr at den er så stor at den er til mer enn en husstand. Og lekkasjen, den var på naboens tilkobling. Problem løst både for meg og naboen, men kommunen har skaffet seg en vannledning de ikke visste om. Noen vil sikkert synes det er merkelig, men det er det ikke. For bare få år siden var det ikke uvanlig at folk tok saken i egne hender og la de ledningene de trengte der det passet uten å fortelle det offentlig om det. Når kommunen forsto at det var vannforsyningen til Solbakkveien som gikk der vi skal sjakte ned til innkjøringen, har de vært hjelpsomheten selv for at vi skal komme videre og kunne gjennomføre det vi har planlagt.
Kloakken kom på plass i går. Vi fant den kommunale ledningen fire meter ned i bakken på motsatt side av veien.
De siste dagene har jakten på strøm opptatt oss. Særlig i slutten av forrige uke da det kom et tilbud fra Hafslund om å grave strøm fra motsatt side av Lilleveien. Nok en asfaltert gate å grave gjennom. Ikke nok med det, men på delet mellom to eksisterende eiendommer hvor vi ble henvist å grave, ruver bjørker og epletrær mange meter over bakken. Lite lystne på luftstrekk er både vi og naboene. Vi peker på en mast litt lenger unna, men hvor det er langt mindre hage som skal raseres. Den blir godtatt av Hafslund som alternativ. Jeg hadde til og med snakket med en av naboene om tillatelse til å grave da gravemaskinføreren kommet med et betimelig spørsmål: Vet du hva den kabelen som ligger oppe ved garasjen er til? Jeg svarer som sant er at jeg har sett på den, men ikke visst hvor den går. Et håp tennes. Ganske riktig, oppe i stolpen på andre siden av Lilleveien er denne kabelen klammet opp langs stolpen, men heldigvis ikke koblet til. På tråden med strømgutta, ny skuffelse. Den kabelen har for lite tverrsnitt. På vei mot neste nabo ringer telefon: Du, siden den er gravd ned for lenge siden kan du bruke kabelen.
Mens jeg så tusenvis av kroner komme opp fra bakken og renne tilbake på kontoen skjenket jeg de tidligere eiere av tomten særdeles varme tanker. Dette lettet også Evas prestasjonsangst i forhold til å vinne i Lotto. Innsatsen kan økes.

Avløpet kommer på plass

Det er en smule kaos i Solbakkveien i dag. Avløpet graves og selvsagt ligger de kommunale ledningene på motsatt side av Solbakkveien i forhold til tomta vår. Så for øyeblikket er det alt annet enn vakkert der og veien stengt. Det er ikke uten at jeg føler litt med naboene som har bodd i en stille og rolig villavei som når blir endevendt av en gravemaskin. Vi får håpe de holder ut.

Nostalgisk ryddesjau

Å rydde er ikke min sterke side, men når man første begynner dukker det opp morsomme ting etter en såom lever etter Øystein Sundes budskap i "kjekt å ha". Den gamle fotobagen har vært med helt siden min tid i Indre Smaalenenes avis. Kameraet like så og datamaskinen som fyret opp som bare det nesten 20 år etter at den var ny. Windows 95 selvfølgelig. Den ble kjøpt inn like etter sammenslåingen av Øvre og Indre og kostet skjorta.

Da er gravingen i gang

I dag tidlig våknet beboerne i rolige Solbakkveien til ukjent støy. Gravemaskinen til Sandli Bygg AS gikk i gang på tomta vår. I løpet av noen timer på formiddagen var matjorda skuffet til side. Plutselig var gressplenen forvandlet til store jordhauger. Da er det slutt på plenklipping her for en stund. Nå blir gressplenen anleggsområde i nærmere et år framover. Vi håper naboene står ut med det og med å få et nytt hus klemt inn på den minste tomta i nabolaget. Ei tomt som sikkert har vært en grønn åpen plass som har skapt rom i det idylliske boligfeltet. Nå trenger vi oss på denne idyllen. Dette blir spennende.

Samling før oppstart

I dag var det samling mellom oss, entreprenør Per-Arne Sandli fra Sandli Bygg og arkitekt Morten Andersen fra Arkama som har tegnet huset, i Solbakkveien 11. En siste overlegning om finjustering av høyden på plata hvor bygget skal stå, samt noen diskusjoner om hvor ting skal komme før gravingen starter opp neste uke. Dette er nyttige og viktige møter hvor alle detaljer som skal huskes på kommer på plass etterhvert. De er mange ting å huske på. I ene øyblikket tror vi at vi har kontroll, i det neste oppdager vi ting vi ikke har tenkt på. Vi forsøker å være i forkant i forhold til alle spørsmål vi må ta stilling til, men vi ser vel at det kommer til å bli krevende. Vi vet at jo lenger vi kommer i prosessen jo vanskeligere blir det å gjøre endringer uten at det får store konsekvenser.

Hva tenkte vi at vi skulle bygge

Vi kjøpte en sentrumstomt, men hvordan skulle vi utnytte den. Målet vårt var klart. Vi ønsket roll in roll out og alt vi trengte på en flate, men tomta er langt fra ideel for det. Vi skisserte mange løsninger. Bildet viser en av de. Vi tenkte sjakte ut tomta til plass for hele huset over to etasjer. Eva og jeg kunne få vårt på toppetasjen, mens rom for våre to døtre med følger kunne finne plass down stairs. Ingen god løsning var vi enige om begge to. Hva gjør vi nå?

Det nærmer seg byggestart

Det er litt rart å komme ned i Solbakkveien om dagen. Der det før var epletrær som hindret klippingen av gresset, står det nå noen kjepper. Disse kjeppene peker ut plassen til vårt nye hjem. Litt rart å liksom, etter å ha klippet plenen og gå ned mellom kjeppene å forsøke å forestille seg plassen hvor godstolen kommer til å stå. Jeg går ut på terrassen jeg og setter meg i gresset og ser ned mot elva. Her skal jeg sitte på sommerkveldene og se båter gå opp og ned elva. Egentlig litt fint å sitte blant noen trestaker på en gressplen hvor det før sto epletrær og se for seg at her kommer vårt nye hjem om noen måneder. For det er egentlig det vi snakker om. Graving i sommerferien og byggestart like etter ferien.

Velkommen til vårt prosjekt

Vi bor i dag på det som har vært den flotteste plass for oss i Lihammeren på Ørje. Men fødselsdatoen på undertegnede ga grunnlag for diskusjonen i heimen om vi skal bo der resten av våre liv. Da Solbakkveien 11 i Ørje kom for salg var det avgjort. Der vil vi bo med alt vi trenger på en flate. Like stille som Lihammereren, men kortere vei til sentrum

Første året som eiere av tomten gikk med til plenklipping og epleinnhøsting som ga den samlede avkastning av 99 kroner i form av leverte epler til Askim Frukt og Bærpresseri. På bildet har eieren sørget for at noen ny eplehøst kommer det ikke til å bli. Nå blir det hus der.

På denne siden kommer Eva og Sigmund til å fortelle om reisen mot det som blir vårt største prosjekt i livet.