Jeg skal kurere Ikea-skrekken

Vi har forskjellige forbier. Noen har flyskrekk, andre har vannskrekk. Jeg er livredd for store blå-gule butikker. Jeg har rett og slett Ikea-skrekk. Men jeg forstår at byggeprosessen krever at jeg må gjøre noe med det. I dag startet første runde med tilvenning. Jeg foreslo: Vi reiser på Ikea. Vi skal ikke kjøpe noe, bare se. Noe som trolig er helt umulig.
Angsten skriver seg tilbake fra 70-tallet da det som skulle være et besøk, ble til fire eller noe, for at en kollega skulle få et helt kjøkken-møblement. Det var den gang en pose skruer gikk til fem forskjellige produkter minst, og fant du bordplata på lageret etter mye om og men, så manglet ihvertfall et ben og du ble nødt til å ta en ny tur.
Mangler-en-skrue-i posen-angsten smyger seg på så fort du kommer gjennom inngangsdøren og den lukker seg bak deg. Da vet du at det er omkring 1.5 kilometer til neste gang du kommer ut i frisk luft. Du får liksom en samfølelse med en varetektsinnsatt. Han vet heller ikke hva som møter ham eller hvor lenge han skal være der, ikke er serveringen spesielt mye bedre heller.
Det er ingenting jeg hater mer enn Ikea-prinsippet om at et hver menneske som slipper inn, ikke slipper ut før han eller hun har vært forbi samtlige av varehusets produkter. Overalt fristes du til å putte noe du ikke trenger opp i handlevogna, og som må ligge lagret et sted hjemme fordi det tar et år før du har samvittighet til å kaste det. Det eneste positive med Ikea er at det ikke er en selger på hvert hjørne som prakker på deg produktene. Skal du ha hjelp i den butikken må du stå i kø hvis du finner køen.
Vi skilte oss nok litt ut. Vi var de eneste som ikke hadde en stor vogn å lene kroppen til. Jeg var jo tross alt der bare på tilvenning. Jeg skulle bare venne meg til å se og finne noe vi kanskje kan komme til å trenge. Jeg frykter det verste. Eva trøster meg med at vi kan bestille greiene hjem til Ørje så jeg slipper å stå på det utrivelige lageret å plukke varer som ligger i hyller som langt fra er tilpasset min kroppshøyde. Men jeg vet hva som venter. Jeg må til å lese bruksanvisninger også for ikke å komme i den forsmedelig situasjonen å få kommentaren: Men det var ikke der den skulle sitte. Jeg kjenner at denne tilvenning må bli kort. Men oppgaven i dag ble løst. Jeg kom ut uten anfall og varer.

Byggegropa nærmer seg klar

Etter utsjakting av mange kubikkmeter masse og tilbakefylling av pukk, nærmer det seg muligheter for å kunne starte bygging i Solbakkveien 11. Det er litt rart at huset så veldig lite ut da stakene for hvor det kommer sto på plenen. Nå ser alt plutselig digert ut. Det ser ut som huset tar det meste av tomta. Men det krymper nok igjen når veggene begynner å komme på plass. Men det er helt klart at mye plenklipping blir det ikke her når det en gang står ferdig, og det har heller ikke vært meningen.

"Kystleden" på Ørje

Ørje har fått sin egen "kystled". Den utforsket vi i dag. Det er opparbeidet og merket en meget fin tursti rundt hele Mosebyneset. Hele løypa målte vi til omkring fem kilometer med start for turen i Ørje sentrum. Vi koblet oss på stien ved den nye brygga til boligfeltet i Mosebyneset og fulgte blåmerkingen nordover mot Sauelaua. Her finnes det fine badestrender i Rødenessjøen bare et steinkast fra boligfeltet. Stien går videre nordover mot Ystrudbråten hvor en av de fineste strendene i Rødenessjøen befinner seg. Derfra styrer du på flotte stier opp til Lagunen syd i Mosebyvika før stien tar inn i skogen og går i flott skogsterreng ned til parkeringsplassen ved innkjøringen til boligfeltet. En utrolig fin rund helt inntil Ørje sentrum og den går i tidvis meget idylliske omgivelser.

Stranda ved Ysterudbråten

En selvbyggerbåre blir til

Det endte som jeg fryktet. Jeg kunne ikke få kjøpt bare et dekk til trillebåren, men et helt hjul. Det passet selvsagt ikke uten at jeg måtte bygge om akslingen og alt på den gamle var rustet fast så jeg endte opp med en spiller ny trillebår bare fordi jeg punkterte. Jeg er virkelig imponert over miljøprofilen til de som produserer og selger.
For meg var det selvsagt å velge en ny selvbyggerbåre. Denne gang fra Fiskars. Jeg trodde de lagde sløye kjøkkenkniver med oransje skaft jeg.
Nå først skjønner jeg at jeg har tatt feil i over 35 år. Jeg trodde selvbyggerbåren het det fordi det var de som bygde selv som kjøpte de og trillet betong og annet i de. Men slik er det ikke. Ihvertfall ikke bare. Jeg tror den heter det fordi du nå også må bygge trillebåren selv. Å komme hvem med en nyinnkjøpt trillebår er like traurig som å komme hjem fra Ikea med en hvilken som helst flatpakke. Gjenstridig krympeplast må forseres og plutselig er det deler og skruer overalt og en bruksanvisning like forståelig som Bibelen på hebraisk.
Men en selvbygget båre ble det. Så nå kan jeg smykke med tittelen fører av selvbyggerbåren. Noe førerbevis fulgte ikke med og neimen og den gikk særlig fortere enn den gamle gamle heller.

Sprekkeferdig medhjelper

Vi har jo bygget hus før så utstyret mangler ikke. Problemet er nok at det er nesten 35 år siden sist. I dag skulle noen gresstuster fra tomta i Solbakkveien til Lihammeren og hva var mer naturlig enn å sette den 35 år gamle selvbyggerbåren i tjeneste. Selvsagt var det ikke noe luft i hjulet da jeg tok den stående ute hvor den mer eller mindre har stått de siste årene. Noen årlige servicer har den ikke vært belemret med, men dekket har stått kaldt i snøen om vinteren. Nå har jeg ikke ført noen servicehefte heller, men jeg husker bestemt at jeg byttet dekk på den for noen år siden.  Med tanke på at dekket kanskje ikke tålte all verden var jeg forsiktig med å pumpe det for hardt. Det gikk fint. Jeg fikk trillet av en personbiltilhenger og kom til andre lasset, da bråstoppet det. Dekket revnet på langs og jeg ventet bare på den store smellen, som ikke kom takket være min beskjedne pumping.
Det er utrolig hvor lite ting tåler nå for tiden. Et par tiår ute ved veggen og så gir det bare opp. Antagelig har garantien gått ut også. Spiller ingen rolle heller forresten for Eva sier vi ikke har kvitteringer som er over 10 år gamle. Det er nok bare å gi seg i vei til butikken i morgen og se om de fortsatt selger trillebårer i løse deler. Antagelig må jeg kjøpe en helt ny for å få et dekk. Synd hvis det skulle være tilfelle. Jeg vet ikke hvor mange murerpils den båra har sett opp gjennom årene i forskjellige dugnadslag.

En gammel trofast Ørje-sliter har vært i jobb

Min far trengte til fyllmasse til hullet som blir etter tanken for fossilt brensel når den fases ut om kort tid. Da stilte jeg som sjåfør på hans velholdte gamle kjøretøy, en Massey Ferguson 135 fra en eller annen gang på 60-tallet. Bak den en av de gjenlevende eksemplarene av en tilhenger produsert på Ørje på brødrene Olsens Vognfabrikk omtrent fra samme tid. Begge deler sto i stil til føreren aldersmessig, men i grell kontrast til Sandlis monstertraktor. Anders som graver smilt lurt da jeg kom, og han lurte veldig på hvor mye jeg ville laste. Hadde tenkt mye på det selv for jeg har sett hvordan det går i oppoverbakken når hengeren veier mer enn traktoren. Da tar hengeren over styringen, og jeg klarte ikke helt å se for meg at det ville være noe hyggelig med min fars trofaste tjener stående inne i hagen til hos Uttersrud. Denne maskinen river ikke akkurat løs hjulene på asfalten og den mest merkbare effekten under oppbremsing er en pipelyd, så jeg valgte et beskjedent lass. Nå har ikke min far bare en Olse-henger som  vi sier på Ørje. Han har en som er enda eldre med frontmotert tippsylinder med vaier også den ble luftet med lass på i dag. Litt morsomt å tenke på at det ar min fars onkel og søskenbarn som produserte disse tilhengerne i sin tid.

På jakt etter den skjulte infrastrukturen

Bilde av kabelen som er verdt flere titusener kroner

Må nok innrømme at jeg ikke helt forsto at det å komme med nytt hus i et etablert boligområde, skulle by på noen særlige utfordringer. Men det kan det fort gjøre. Det er langt fra like enkelt som å komme til ferdig vei, vann og kloakk som det heter i tomteannonsene. Vi visste vi måtte grave til kloakk. Vi visste at det ikke fantes adskilte ledninger for overvann og kloakk. Vannledning lå det på tomta, men vi fant ikke krana. Strøm hadde vi ikke peiling på hvor vi skulle hente, men den tid den sorg.
Det med vannet har sin helt egen historie. En dag i vår når jeg skulle klippe plenen kom fruen i nabohuset og lurte på om jeg hadde sett alt vannet som samlet seg i hjørnet på tomta. Det hadde jeg selvsagt ikke, men kunne fort fastslå at det var bløtt. Tenkte litt over det mens jeg klippet. Sparket litt i gresset og foten traff plutselig noe hardt. Der sto det en blikkboks opp ned. Jeg trakk opp boksen og under der fant jeg en kran, og rundt den var det skikkelig bløtt. Prøvde meg med vakttelefonen til kommunens vann og avløp på en lørdag. Hyggelige folk kom med en gang og slo fast at dette var mitt problem. Mitt forsøk om å antyde at det kunne ligge en kommunal ledning der ble avvist. Da var det en ting å gjøre. Ringe en graver. Han kom og gravde opp og traff på en 63 mm ledning, hvilket betyr at den er så stor at den er til mer enn en husstand. Og lekkasjen, den var på naboens tilkobling. Problem løst både for meg og naboen, men kommunen har skaffet seg en vannledning de ikke visste om. Noen vil sikkert synes det er merkelig, men det er det ikke. For bare få år siden var det ikke uvanlig at folk tok saken i egne hender og la de ledningene de trengte der det passet uten å fortelle det offentlig om det. Når kommunen forsto at det var vannforsyningen til Solbakkveien som gikk der vi skal sjakte ned til innkjøringen, har de vært hjelpsomheten selv for at vi skal komme videre og kunne gjennomføre det vi har planlagt.
Kloakken kom på plass i går. Vi fant den kommunale ledningen fire meter ned i bakken på motsatt side av veien.
De siste dagene har jakten på strøm opptatt oss. Særlig i slutten av forrige uke da det kom et tilbud fra Hafslund om å grave strøm fra motsatt side av Lilleveien. Nok en asfaltert gate å grave gjennom. Ikke nok med det, men på delet mellom to eksisterende eiendommer hvor vi ble henvist å grave, ruver bjørker og epletrær mange meter over bakken. Lite lystne på luftstrekk er både vi og naboene. Vi peker på en mast litt lenger unna, men hvor det er langt mindre hage som skal raseres. Den blir godtatt av Hafslund som alternativ. Jeg hadde til og med snakket med en av naboene om tillatelse til å grave da gravemaskinføreren kommet med et betimelig spørsmål: Vet du hva den kabelen som ligger oppe ved garasjen er til? Jeg svarer som sant er at jeg har sett på den, men ikke visst hvor den går. Et håp tennes. Ganske riktig, oppe i stolpen på andre siden av Lilleveien er denne kabelen klammet opp langs stolpen, men heldigvis ikke koblet til. På tråden med strømgutta, ny skuffelse. Den kabelen har for lite tverrsnitt. På vei mot neste nabo ringer telefon: Du, siden den er gravd ned for lenge siden kan du bruke kabelen.
Mens jeg så tusenvis av kroner komme opp fra bakken og renne tilbake på kontoen skjenket jeg de tidligere eiere av tomten særdeles varme tanker. Dette lettet også Evas prestasjonsangst i forhold til å vinne i Lotto. Innsatsen kan økes.

Avløpet kommer på plass

Det er en smule kaos i Solbakkveien i dag. Avløpet graves og selvsagt ligger de kommunale ledningene på motsatt side av Solbakkveien i forhold til tomta vår. Så for øyeblikket er det alt annet enn vakkert der og veien stengt. Det er ikke uten at jeg føler litt med naboene som har bodd i en stille og rolig villavei som når blir endevendt av en gravemaskin. Vi får håpe de holder ut.

Nostalgisk ryddesjau

Å rydde er ikke min sterke side, men når man første begynner dukker det opp morsomme ting etter en såom lever etter Øystein Sundes budskap i "kjekt å ha". Den gamle fotobagen har vært med helt siden min tid i Indre Smaalenenes avis. Kameraet like så og datamaskinen som fyret opp som bare det nesten 20 år etter at den var ny. Windows 95 selvfølgelig. Den ble kjøpt inn like etter sammenslåingen av Øvre og Indre og kostet skjorta.

Da er gravingen i gang

I dag tidlig våknet beboerne i rolige Solbakkveien til ukjent støy. Gravemaskinen til Sandli Bygg AS gikk i gang på tomta vår. I løpet av noen timer på formiddagen var matjorda skuffet til side. Plutselig var gressplenen forvandlet til store jordhauger. Da er det slutt på plenklipping her for en stund. Nå blir gressplenen anleggsområde i nærmere et år framover. Vi håper naboene står ut med det og med å få et nytt hus klemt inn på den minste tomta i nabolaget. Ei tomt som sikkert har vært en grønn åpen plass som har skapt rom i det idylliske boligfeltet. Nå trenger vi oss på denne idyllen. Dette blir spennende.

Samling før oppstart

I dag var det samling mellom oss, entreprenør Per-Arne Sandli fra Sandli Bygg og arkitekt Morten Andersen fra Arkama som har tegnet huset, i Solbakkveien 11. En siste overlegning om finjustering av høyden på plata hvor bygget skal stå, samt noen diskusjoner om hvor ting skal komme før gravingen starter opp neste uke. Dette er nyttige og viktige møter hvor alle detaljer som skal huskes på kommer på plass etterhvert. De er mange ting å huske på. I ene øyblikket tror vi at vi har kontroll, i det neste oppdager vi ting vi ikke har tenkt på. Vi forsøker å være i forkant i forhold til alle spørsmål vi må ta stilling til, men vi ser vel at det kommer til å bli krevende. Vi vet at jo lenger vi kommer i prosessen jo vanskeligere blir det å gjøre endringer uten at det får store konsekvenser.